Du skrev om opera og drev med musikk, men du endte opp med dans. Hvorfor ble dansen din kunstneriske uttrykksform?
Samtidsdans er noe som ikke passet, og som i relativt stor grad enda ikke passer inn i den kapitalistiske verden. Teater ble til film og musikk finner man på Spotify, men dans er noe helt eget. Dans trenger ikke ord, dans trenger ikke scenen på samme måte. Den står så sterkt i seg selv, den har muligheten til bare å være. Det ble veldig spennende å jobbe med dans etter at internettet kom. «Post-internett-dans» liker jeg å kalle det, for det er ikke til å legge skjul på at internettet gjorde noe med dansen. Digitaliseringen og utvekslingen av informasjon har jo påvirket alt i verden. Hva skjedde med originaliteten liksom?
Hva er det bare dans kan få til?
Dans kan bare handle om seg selv. Teateret kan ikke bare spille at de spiller teater, sang kan ikke bare synge at de synger uten at konteksten blir litt «off». Teateret og musikken handler ofte om noe mer enn seg selv, mens dans ofte kan handle om seg selv – det er unikt.
Det er mange performancekunstnere som kaller det de gjør: «å stå på en scene å blø i en time». Hvordan relaterer du deg til det? Blir det veldig privat, siden du også er naken i dette stykket?
En venninne av moren min kommer alltid og sier: «Åh du er så heldig du, Mårten. At du har en jobb hvor du får utrykke deg selv». Det gjør jeg jo også, men det er det fine med dansen, at den lar en få være anonym. Man blottlegger seg ikke på samme måte som andre kunstformer, og det at jeg var naken var bare naturlig. Stykket handlet om tingene og tingenes liv, ikke meg, hvorfor skulle jeg da bruke klær og ta fra klærne sitt liv? Man kan jo se på alle «dansemaskinene» som blir «produsert». De er utrolig teknisk flinke og har denne fantastiske verktøykassen. Det man ender opp med å se er teknikken og verktøyet, ikke dem som mennesker. De har lov til å være hvem de vil mens de danser, uten at det gjør noe; det kan ikke en skuespiller.
Vil du da si at det er et skille mellom «kulturdansere» og «kunstdansere»?
Nei. Det er feil, mener jeg. Hvem har rett til å si at noe er mer kunst enn noe annet bare fordi det ligger noe mer konseptuelt bak? Ingen.
Hvordan ser verktøykassen din ut, danseteknikk etc.?
Jeg tok klasser da jeg var student, men ikke så mange da det ikke var så mange tilbud. I klassen var det meg, fjorten modne kvinner og en som var, og jeg mener ikke noe vondt når jeg sier det, veldig homo. Han som var homo var nok en som satset og som ville bli en teknisk danser. Damene var der nok mer for opplevelsen og jeg falt i en kategori for meg selv. Jeg lærte noe, men også at det ikke var helt for meg. Yoga falt bedre i smak, cirka samtidig som Anne Teresa De Keersmaeker kompani Rosas sluttet helt med tradisjonell kompanitrening. Alle skulle jo gjøre Yoga. Slike trender blir enda mer hyppige med internettet, sånn apropos. Plutselig er det ikke lenger snakk om auditions, man blir bare plukket opp om man har noe som pirrer og passer inn i et kompani.
Vil du da ikke anse deg selv som dansekunstner?
Jeg ser på meg selv som en performer, en performancekunstner. Det bare ble slik at dans er mitt medium. Slik jeg i forestillingen ønsket å være et medium for tingene rundt meg. Det er jo sånn i dag at flere og flere, gjerne unge, jobber med noe helt annet enn det de utdanner seg som, fordi de er i stand til å tilpasse og åpne seg for nye muligheter. Det finnes de som jobber som danselærer, tatoveringsartist og servitør på samme tid, fordi de kan og de kjenner de rette folka, fordi de kaster seg ut i det. Det er jo det man kaller Indigo-mennesker.
Indigo-mennesker er også et ord på den nye generasjonen, tenker du at internett har noe med det å gjøre?
Absolutt. Med den mengden informasjon som sirkulerer, og alle mediene unge må lære seg å bruke, er bare trening for når de kommer seg ut i yrkeslivet. Flere og flere ønsker jo ikke lenger fast jobb og rekkehus med barn og hund. De ønskene finner man gjerne i mennesker som er, hvis man ser på det som auraer og slikt, «Pre-dominant-grå». De som er på min alder og eldre er oftest grå. Det har mye med tiden og slik samfunnet var før å gjøre. Det er ikke bare internettet sin skyld, men det er en ekstremt stor del av det. Ser man på det som at dansen er en refleksjon av samfunnet, så kan man se på det som improvisasjon. Flere og flere mennesker er mer komfortable med å improvisere livene sine, som i dansen. Det startet vel rundt 1970 at improvisasjon rett og slett ble nødvendig, fordi man trengte frigjøring. Frigjøring fra det restriktive og strukturerte danselandskapet, som var det totalitære bildet på den tiden. Det er virkelig en refleksjon av samfunnet.
Vi går tilbake til forestillingen din og det landskapet du skapte, på hvilken måte vil du si du kanaliserte tingene rundt deg? For det er ikke til å legge skjul på at de ikke kan bevege seg selv og at du på en måte må tilføre dem liv. Det går tilbake til at jeg kaller meg selv en performer og ikke en danser. En danser er et subjekt som skaper og utrykker form, mens jeg som performer skaper subjektivitet. Det blir forskning rundt tingenes eksistens og den eksistens sett parallell med vår egen. Igjen blir det en slags improvisasjon. Tingene er bestemt, hvor de skal være og litt hva jeg skal gjøre, men det er ikke satt hva jeg gjør når. Ikke alltid. Når det gjelder at jeg tilfører tingene liv er det ikke det jeg prøver på; jeg prøver å kanalisere tingenes egne liv gjennom meg. Jeg har muligheten til å bevege meg, noe tingene ikke har, men nå får, gjennom meg.
Jentene kommer tilbake i håp om at vi er ferdige, og det ser det ut til at vi er. Mårten Spångberg drar frakken og hatten av stumtjeneren og takker for seg, og rusler av gårde i bergensregnet mot en bar. Hvor han sikkert møter nye folk, og snakker med enda flere.
Tekst av Martin Bergo Selsjord, medforfattet av Amie Mbye, Markus Christensen og Einar Reynisson Grimsby.
Bilder fra studentenes iscenesatte presentasjoner i etterkant av Oktoberdans kan du se her.
Foto (i kronologisk rekkefølge): Annika Berglund / pressefoto Digital Technology / HFDK, Hanne Frostad Håkonsen
