Opptaksprøve kan være noe mange gruer seg til, og jeg husker selv hvor nervøs og spent jeg var under opptaket til skolen. Hva vil dere si til de som nå søker Høyskolen for dansekunst, som kjenner på den samme kriblingen i magen?
Caroline: Slapp av og pust ut! Det kommer til å gå bra.
Camilla: Tenk, vi er like spente på å møte dem, som de er på å møte oss. En opptaksprøve handler like mye om at vi skal presentere oss, som at de skal presentere seg selv. På prøven får søkerne mulighet til å stille spørsmål om utdanningen. Mange er for eksempel nysgjerrige på hvordan en skoledag på Høyskolen for dansekunst ser ut, og dette og andre ting får man informasjon om.
Caroline: Vi er opptatte av å lage et trygt rom, slik at vi kan bli kjent med hverandre. Det er viktig for oss at den enkelte søker kan kjenne at de får vist hvem de er. Vi er opptatt av møte og dialog, og håper at dette også er noe vi får til på opptaksprøven.
Da jeg studerte ved skolen var vi en fin klasse med «blanda drops». Noen hadde bakgrunn fra drama/ teater, musikk og visuell kunst, mens andre hadde gått dans på VGS og folkehøyskole. Dette gav interessante samarbeid, forestillinger og diskusjoner i klassen. Hva ser dere etter hos potensielle studenter?
Caroline: Ja, det finnes ikke noe enkelt svar på det spørsmålet… Vi ser etter studenter som er nysgjerrige og motiverte til å utforske sitt eget uttrykk gjennom dans.
Marius: Så ser vi også etter forskjellige, individuelle måter å uttrykke seg på, der vi på opptaksprøven kanskje tenker «Oj! Det har vi ikke sett før».
Camilla: Ettersom vi utdanner utøvende og skapende dansekunstnere ser vi etter studenter med god bevegelsesforståelse og et ønske om å jobbe kreativt. Vi vet at det å koreografere er nytt for mange, og ikke noe vi forventer at søkerne allerede kan. Store deler av studiet handler om å få verktøy og metoder for å lære dette.
For noen kan disse begrepene om danseren som «utøvende» og «skapende» være nye. Kan dere fortelle mer om hva det innebærer, og hvorfor det vektlegges at man både er utøvende og skapende dansekunstner gjennom hele utdanningsløpet?
Marius: Det å være dansekunstner innebærer, for oss, å både kunne danse og koreografere i egne verk. Det betyr at vi ikke separerer koreografien fra danseren, eller koreografen og danseren. I det frie scenekunstfeltet finnes det ulike måter å jobbe med dans på, som er noe vi ønsker å bringe videre til våre studenter. Når vi lar studentene være skapende og utøvende i egne verk handler det om å gi studentene verktøy til selv å definere hvordan de vil jobbe med dans.
Etter en rask kikk på nettsidene til de ulike høyskoleutdanningene i dans, slår det meg at det kan være vanskelig for unge søkere å forstå hva som skiller de ulike studieretningene fra hverandre. Høyskoleutdanningene kan sies å ha nærmet seg hverandre språklig, og samtlige vektlegger at studentene i tillegg til å være skapende og utøvende, skal evne å stå i kunstneriske prosesser, reflektere og diskutere dans. Derfor spør jeg Camilla, Caroline og Marius: hva tenker dere om utdanningstilbudet i dansekunst og koreografisk tenkning i lys av dette.
Caroline: Vårt mål er å se den enkelte med sin kropp, sine uttrykk og sine ambisjoner. Vi mener at alle har et eget iboende uttrykk som er unikt for dem, og det er disse uttrykkene som er utgangspunkt for den undervisningen vi gir. Vi vil at den enkelte skal finne sin form, i stedet for å kopiere det som allerede finnes.
Camilla: Og hvordan jobber vi med teknikk da, lurer mange på. Det er noe vi har utforsket i mange, mange år. Vi har funnet verktøy og metoder for hvordan man kan jobbe med teknikk og bevegelsesforståelse på nye måter, gjennom oppgaver, utforskning og refleksjon. En stor del av undervisningen er én-til-én-veiledning der vi går i dybden med den enkelte.
Marius: Vi vet også at mange av våre studenter kommer til å jobbe i et frilansmiljø etter endt utdanning, der de skal skape sine egne arbeidsplasser. Vi vet ikke hva de kommer til å gjøre, hvilke prosjekter de vil sette i gang eller på hvilke måter de ønsker å jobbe med dansekunst, men vi må gi dem verktøy og metoder til å kunne finne ut av dette. Vi gir også studentene erfaringer med tverrfaglige samarbeid med andre kunstnere, og ut av slike prosesser kan det komme kunst verden ikke har sett enda! Dét er styrken i å jobbe kreativt. Kreativitet er å se for seg det som enda ikke er. Kunstens vesen er jo å utfordre det som eksisterer, det bestående. Vi som utdanningsinstitusjon må ta ansvar for at studentene kan og tørr å gjøre dette.
Kan dere si litt om de som underviser på skolen og hvordan skolen er plassert i forhold til det profesjonelle feltet?
Camilla: De som underviser og veileder på Høyskolen for dansekunst er alle profesjonelle dansekunstnere, som selv er aktive i dansekunstfeltet. På den måten skapes det dialog mellom studenter og dansekunstfeltet allerede i studiet. Måten vi driver skolen på handler mye om å hele tiden stille spørsmål ved hva dans kan være, hvor dans kan foregå, for hvem dansen kan være, og ikke minst hvordan en dansekunstutdanning kan utvikle seg.
Marius: Samtidig som dialogen med feltet er viktig, er det essensielt for oss å sette studenten i sentrum. Gjennom en individorientert pedagogikk kan studenten blir hørt. Jeg, som underviser på skolen, må derfor være oppdatert og åpen for å møte studentene der de er. Hva de er opptatte av, måter å bevege og uttrykke seg på i samtida… En slik pedagogikk er basert på dialog, ikke at jeg som underviser kommer med ferdige forslag.
Caroline: Jeg må hele tiden revurdere min måte å veilede og undervise studenter på, fordi de hele tiden tilfører noe nytt – hvert eneste kull er unikt, og studentene hos oss er med på å utfordre og påvirke sin egen studiehverdag gjennom hvordan de velger å løse en oppgave.
Foto: Lilja Björk Haraldsdóttir og Hanne Frostad Håkonsen
