Habitat

Et kunstneriske utviklingsarbeid som ble gjennomført høsten 2018 ved Høyskolen for dansekunst i samarbeid med Rom for Dans. Det ble utviklet en helaften interaktiv forestilling under kunstnerisk ledelse av førsteamanuensiser Caroline Wahlström Nesse, Camilla Myhre og Marius Kjos, med daværende 3.- års studenter som medskapende utøvere.

Utbredelsesområde:  Ca. 50 norske og internasjonale publikummere
Type arrangement:  Danseforestilling for videregående trinn
Arrangør:  Rom for dans og Høyskolen for dansekunst
Sted:  Oslo og Bergen
Tidspunkt:  september-oktober 2018 og mars 2020
Personer:  Camilla Myhre, Caroline Wahlstrøm Nesse og Marius Kjos
Medskapende utøvere:  3. klasse studentene ved Høyskolen for dansekunst

Forestillingen ble vist på Rom for Dans og under den internasjonale dansefestivalen Oktoberdans (2018). I 2020 er Habitat solgt videre til Oslo DKS som et profesjonelt forestillingstilbud til videregående elever. De tidligere studentene fra HFDK er denne gangen engasjert som profesjonelle utøvere. Nåværende 1.- års studenter har praksis og deltar som publikum.

Prosjektet er et godt eksempel på hvordan FoU/KU-arbeidet ved Høyskolen for dansekunst får relevans for studentene på flere plan og blir del av undervisningen ved Høyskolen. Det kunstneriske utviklingsarbeidet kan vise til høy kvalitet ved å bli innkjøpt av Oktoberdans og Oslo DKS.

Tora Brekke og Amie Mbye i Habitat, foto:

Kunstnerisk idé

I forestillingen HABITAT var det et mål å undersøke hva et hjem kan være for mennesker i ulik alder. I en tid hvor hjem oppløses, mennesker flytter og flykter på tvers av grenser og hvor det å kjenne tilhørighet stadig endres blir også vårt forhold til hva som kan kalles et hjem endret.

I HABITAT ville Nesse, Myhre og Kjos utforske hvordan de medskapende studentene gjennom bruk av rom, bevegelse, stemme og dialog kunne komme tett på publikum. Det var et mål å skape trygge og inkluderende rom, rom som var i stadig forandring og rom der publikum til tider beveget seg sammen med utøverne.

I arbeidet med HABITAT ble det jobbet ut fra et fenomenologisk ståsted, der kroppen alltid er et perspektiv fra hvor du ser og opplever verden og der kroppen kunne ses som menneskets viktigste ”hjem”. Det at kroppen alltid er tvetydig, seende og synlig, berørende og berørt, ble tatt inn som et viktig moment i arbeidet med å skape relasjonelle møter mellom publikum, utøvere og rom.

Et viktig moment var å undersøke hvordan den enkelte forstår begrepet hjem, og hva innebærer det at et sted ”føles som hjemme”, og hvordan vi forholder oss til det stedet vi befinner oss til enhver tid. Dette spørsmålet skulle så også kunne stilles til et publikum i alderen 16-19 år (videregående trinn).

Elise Susann Strandjord, foto:

Tema/bakgrunnsmateriale/fokus

I boken ”Flytende modernitet” (Vidar forlag, 2006) hevder Zygmunt Bauman at vi lever i en omskiftelig tid, der alt flyter. Han tematiserer her hvordan vi i våre dager i stor grad shopper omkring etter identiteter, forbruksvarer og opplevelser. Vi skifter oftere arbeid, bosted eller partner enn for bare noen tiår siden. Også rommene vi beveger oss i, institusjonene og økonomien som samfunnet vårt bygger på, er i endring. I lys av et slikt modernitetsbegrep kan man si at også hjem er et flytende begrep som endres i takt med livsløpet vårt.

Noen mennesker bytter bosted fordi de ikke har noe valg, andre reiser fordi de har lyst og mulighet. Noen vet hvor de skal, andre ikke. Hva som er ”hjem” på ett tidspunkt trenger ikke nødvendigvis å være det på et annet tidspunkt. Følelsen av hjem kan være knyttet til land, personer, steder og hus. Vi kan også ha flere hjem samtidig, noe som er vanlig for mange norske barn og unge.

Når vi kommer til et nytt sted, hvordan møter vi, og hvordan blir vi møtt? Møtene mellom mennesker og ulike kulturer som oppstår når noen flytter på seg kan kanskje heller ses som en ressurs enn en trussel, og bli utgangspunkt for økt mangfold og derigjennom ny kunnskap.

Helle Kvam Leraand, foto:

Resultater

Kompetansen utviklet under HABITAT berørte alle kjerneområdene definert i høyskolens mål for FoU/KU, dansefag, koreografiske fag, kommunikasjonsfag og prosjektarbeid. Studentene deltok som medskapende utøvere, og tok i bruk kompetanse fra fagene dansefag og koreografiske fag.
Det ble utviklet strategier for studentdeltakelse, med ønske om at studentene selv fikk definere sine prosjekt i prosjektet. Rollen som medskapende med en kunstnerisk ansvarlig ”på utsiden” er annerledes enn den rollen studentene ved Høyskolen for dansekunst til vanlig har, der de selv også er ansvarlig for idé og kunstneriske valg. Det ble derfor gjort individuelle veiledninger ift hvordan den enkelte forstod denne rollen og ikke ble passivisert. Dette er kompetanse de vil få bruk for når de som profesjonelle skal jobbe som medskapende utøvere sammen med en koreograf.

I arbeidet ble det jobbet med en sidestilling av de ulike komposisjonselementene; bevegelse, rom/scenografi/objekt, stemme/tekst/sang/musikk, lys og kostyme. Arbeidet bygget videre på tidligere arbeid som Wahlström Nesse, Myhre og Kjos har gjort sammen tidligere som Bære (2012) og Underlandet (2015). Inkluderingen av publikum bygget videre på metoder fra forestillingsarbeidene Tett på (2009), Jeg fant jeg fant (2013), A4 (2015) og #Me&u (2018).

Metodene kan beskrives på følgende måte: Det ble gitt improvisasjonsoppgaver basert på de ulike komposisjonselementene, kropp/bevegelse, rom/scenografi og musikk/stemme/sang for å generere frem et kroppslig individuelt materiale. Det var et mål at den enkeltes stemme og historie skulle komme frem, og at den enkelte kunne bidra til både individuelt og felles materiale til de ulike bildene og situasjonene. Materialet ble produsert i samarbeid mellom alle utøverne på en interaktiv måte, dvs at man responderer på hverandres innspill, både spontant ”på gulvet” og i dialog. Det ble foretatt analyser av det som kom frem og materialet ble strukturert bit for bit, for så å skape sammenhengende sekvenser som ble plassert i tid og rom.

Elise Susann Strandjord, foto:

For å jobbe sammen på denne måten kreves en høy kompetanse hos utøverne i forhold til utviklet sans for struktur og form. Studentgruppen hadde allerede mye kompetanse om dette, men denne ble videreutviklet parallelt med at de ansvarlige lærerne utviklet metodene. Målet var at alle skulle kunne komme med innspill og foreslå endringer når det gjaldt rekkefølge, komposisjon eller posisjonering i scenerommet. Alle skulle være aktive initiativtakere, medspillere og yte motstand til hverandres stoff – selv om prosjektet var initiert og ledet av høyskolens lærere.

Det var et mål å gå videre i utforskningen av hvordan møte publikum på nye måter, og se på hvordan vi kunne skape et scenerom som genererte bevegelse hos publikum, inspirert av installasjonskunst. Det var viktig at utøverne var en like viktig kilde til bevegelse som selve rommets oppsett. Vi ville utforske hvordan slike møter mellom rom, utøvere og publikum kunne gi (ny) mening, innenfor en fastsatt koreografisk ramme. På den måten ble studentene tatt inn i en koreografisk tenkning, der både konsept og den enkeltes måte å møte publikum var avgjørende. Her var studentenes kompetanse fra kommunikasjonsfaget avgjørende.
I deler av forestillingen ble publikum flyttet rundt, og blir en del av scenebildet. Publikum er dermed både tilskuere til situasjonene som utspiller seg, de er med på å påvirke de kunstneriske uttrykkene gjennom egne handlinger og de blir synlige for hverandre. På den måten mikses utøvernes historier med publikums egne.
Opplevelsen av å være i scenebildet, forflytte seg og være delaktig, gir andre kroppslige erfaringer enn de delene av forestillingen der publikum er mer passive betraktere fra sidelinjen. Det at publikum interagerer, og vekselvirkningen mellom å være inne i og på utsiden, skaper dermed også mangetydige bilder som kan tolkes inn i en mangfoldig verden, en verden i stadig forandring.

Det å ta med publikum inn i scenebildet krever at vi som kunstnere skaper et trygt rom slik at publikums deltakelse er frivillig, og basert på tillit og dialog. Publikum er aldri alene eller eksponert på en måte som er utleverende eller skremmende. De skal ikke prestere eller forestille noe. De skal kun være seg selv og tilstede med egen kropp.

Når publikum er inne i bildene oppstår en viss uforutsigbarhet for utøvere. Et slikt arbeid krever derfor en stor grad av sensibilitet og lytting fra utøverne, og kompetanse omkring det å møte publikum tett på og kommunisere direkte i forestillingssituasjon.
Det krever også at komposisjon og materiale har en struktur og form som kan ta høyde for at stadig nye situasjoner kan oppstå og som har rom for utdypende dialog, og slik at utøverne kan ta i bruk kunstnerisk det som oppstår i situasjonen.

Det å møte publikum så tett på krever utprøving og repetisjon, på samme måte som det å øve på trinn, – men øvingen må skje på en helt annen måte. Studentene var hverandres ressurser i dette arbeidet og utforskningen fortsatte i møte med publikum, som fordret analyser og evalueringer etter hver eneste forestilling. Studentene utviklet med dette prosjektet en dybdekunnskap om relasjonelle møter i scenekunst, og med videregående trinn som publikum ble også arbeidet med å forstå ulike målgrupper for dans utdypet fra tidligere oppgaver ved studiet.Komponist Martin Ødegaard var ansvarlig for det musikalske i forestillingen som bestod av innspilt elektronisk musikk, og stemme/sang. Studentene brukte tekst, stemme og firestemt sang.

Studentene fikk med dette både et innblikk i en tilnærmet profesjonelt samarbeid med komponist, og de fikk nye erfaringer med å bruke stemme og sang på scenen.Den akustiske stemmen ble plassert på ulike steder i rommet og var bevegelig og tett på publikum.

Kostymedesigner Kathrine Tolo, professor ved KhiO gav studentene undervisning i kostyme, og veiledet studentene på egne valg med kostyme til forestillingen. Studentene fikk selv utvikle sitt eget visuelle uttrykk i kostyme og fikk med det nye verktøy og erfaringer med kostyme og dans.

I starten av forestillingen var studentene som utøvere ansvarlig for å lede en og en publikum inn i rommet, der det på forhånd var plassert 12 store hvite ark på gulvet. Hver og en fikk tegnet sitt omriss av kroppen og tegningen ble så hengt opp på veggen som scenografi. Sammen med studentene ble det utviklet strategier slik at alle i publikum kunne tegnes og at dette ble gjort på en sånn måte at alle kunne delta.

Lys ble utviklet i samarbeid med lysdesigner Martin Myrvold. Deler av forestillingen var studentene selv ansvarlig for å flytte små lyskilder, slik at dette også ble et koreografisk element de måtte kunne håndtere.Rom for Dans var produsent og gjennom dette fikk studentene innsyn i en profesjonell produksjonspraksis, og deltok bl.a. i intervjuer med lokalaviser.

Linker:
http://bit-teatergarasjen.no/program/forestillinger/wahlstrom-myhre-kjos/

http://hfdk.no/2018/08/29/habitat-samarbeid-med-rom-dans/


Andre forskningsprosjekter